Nestekjærlighet?

Det skrives så mye, og menes enda mer om «livsstilssykdommen» angst og andre psykiske sykdommer. Vi er mange som har en mening om «fenomenet». Både forslagene og opplevelsene er mange på hvordan vi – noen, med enkle grep og andre med litt mer anstrengelse kan gjenopprette en såkaldt normal tilværelse. Angst ja, hva er nå egentlig det da? Joda, vi har jo alle opplevd å befinne oss i en angsfull situasjon en og annen gang i livet. Vi vet da hva vi snakker om. Vi forstår jo hva det handler om – eller gjør vi?

For få dager siden var jeg øyevitne i nærbutikken hvor en eldre dame satt på utsiden av kassene og gråt sine modige tårer. Innenfor kassene stod handlevogna hennes alene – halvfull av varer hun hadde kommet for å kjøpe. Selv stod jeg med ryggen delvis til henne og pakket ned mine egne varer. Jeg kunne ikke unngå å høre hennes såre hikst da hun beklaget seg til den omsorgsfulle kassadamen som forlot kassen sin til fordel for den forvilede gamle damen. - Jeg visste ikke at det skulle være så mange her i dag, gråt damen. -Jeg visste ikke at det skulle være kø, og jeg kan ikke bare stå der i køen! -Jeg kan heller ikke bare gå fra varene mine gråt hun fortvilet, samtidig som hun forsøkte å kamuflere sitt forgråtte ansikt for mer eller mindre nyskjerrige personer. Kassadamen strøk den henne ømt over ryggen og beklaget på det sterkeste at enkelte dager var det bare slik det var i en butikk, men de skulle selvfølgelig hjelpe hjenne så godt det lot seg gjøre. Hva som videre skjedde vet jeg ikke, for jeg var nå klar med mine saker og forlot butikken uten å tilby min hjelp. Inni meg sved min dårlige samvittighet fordi jeg bare gikk, nettopp fordi jeg så inderlig vel vet hvordan den damen hadde det. Fordi jeg har vært der. Fordi jeg til tider er der.

Vi opplevde i sin tid å ha en statsminister som mer eller mindre ufrivillig klarte å sette ordet psykiske lidelser på dagsordenen. Løfte ordet opp av gjørma og skammen, til stor hjelp for alle som var rammet av den skjulte sykdom. Dette gjorde han på den brutale måten at han selv fikk et hardt møte med «veggen», som vi populært kaller det. Og kunne vår egen statsminister blottlegge sin egen ufullkommenhet, ja da var det håp for menigmann også. Psykiske problemer skulle ikke lenger forbindes med skam for de som var rammet. Etter en tids rekreasjon på hytta i ro og fred, vekk fra dagliglivets krav og mas, press og forventninger klarte vår daværende statsminister heldigvis å komme sterkere tilbake. Ikke minst med god hjelp av en forståelsesfull hustru, gode venner og kanskje en psykolog. Det vites ikke av meg. Men som «fugl Fønix» klarte mannen å reise seg fra «asken», og sakte men sikkert kom han tilbake til stor glede for hele folket. Han viste alle som var rammet av angst og depresjonsdyret at det var mulig å reise seg igjen.

Var det i det øyeblikket vi forstod at psykiske problemer ikke nødvendigvis var det samme som å være riv ruskende gal?

Var det da vi ble så forståelsesfulle og plutselig forstod at det å være rammet av angst og depresjon ikke bare var en selvforskyldt skam, men en sykdom som kan ramme på akkurat samme vis som alle andre sykdommer gjør? En sykdom som ikke nødvendigvis gjør forskjell på «høy og lav» i samfunnet? Eller sykdom? Var det egentlig slik vi klarte å se på det?

Var det da løsningene ble så enkle og meningene så mange om hvordan vi bare "slik og sånn" kommer oss ut av uføre?
Vel var det kanskje heltemodig av vår daværende statsminister å våge å sette saken på dagsorden, men var det bare til glede for alle som til daglig må sloss med angstutyske? Jeg tror ikke det. «Livsstilsykdom» ble det nye begrepet på angstdyret, og alle de andre «dyrene» innenfor kategorien.

Hm.. Jeg kjenner jeg blir aldri så lite opprørt bare av å høre utrykket: Livsstilsykdom. I mine ører så ligger det klart i uttrykket at dette er noe du lett kan forandre og ikke minst takke deg selv for å ha havnet opp i. Det er du selv som velger din livsstil, og med andre ord er det du selv som må endre din livsstil – om du da ønsker å komme fri. Ja, tenker jeg - og mange med meg. Hadde det bare vært så enkelt du...

I min enkle hjerne er jeg selv av den oppfatning at ingen som ikke har befunnet seg ordentlig i de forskjellige situasjonene vet helt hva vi snakker om når vi så enkelt finner frem til løsninger. Selv ikke psykologer eller psykiatere vet egentlig hvordan det er å leve bak «helvetes porter». Jada, det handler om redsel, om traumer, tvangstanker, om kicks osv. Og vi kan mene så mye om det, mene det godt til og med, men vi kan ikke vite! Ikke om vi ikke har vært der, og selv da kan vi ikke bestandig vite. Angst er individuellt om enn med enkelte likhetstegn. Mye kan vi trene oss opp til å overleve, men angsten i seg selv forsvinner ikke før den selv vil – om den vil. Det usympatiske nervesystemet inni oss bestemmer den delen. Og med det mener jeg det nervesystemet som ikke hører på fornuften, men på fantasien – og fantasien, den vinner alltid.

Vi kan trene sammen; kognitiv gruppeterapi, stor positiv effekt påstår noen. Jeg skal ikke protestere på andres vegne, men om jeg mener at jeg er en person som ikke kan slippe taket og kjenne på roen fordi da skjer det «katastrofer» på både det ene og andre planet, ja så kan jeg godt gå i kognitiv terpi og lære og tenke at: - Det er banalt at mine tanker kan påvirkes til å holde ulykker og katastrofer unna. Jeg forstår jo det. Jeg vet også at jeg kan ikke redde verden alene. Ingen er så dumme at de tror de kan det!
Likevel. Vi kan lære alt det der, si det, mene det, tenke det og til slutt gå ut av terapien med - utad- hevet hode, utslitt etter og ha vreng og vridd på tankesett, selvinnsikt og ikke minst fornuften i ukesvis, månedsvis, årevis – for bare å konstatere vel hjemme i «tryggheten» igjen at; om jeg slapper av så skjer det både katastofer og ulykker.

Men en ting har vi lært; Vi holder det heretter mest mulig for oss selv. Men hvorfor gjør vi det? Jo, det gjør vi fordi vi også opplevde noe annet underveis. Vi kjente at vi ettersom tiden gikk og vi ikke klarte å komme ut av vårt lille helvete så ble vi sett på som «noe rart». Nesten uansett når vi slo på tv, radio, åpnet avisen, logget på «nettprat», traff på «morsomme venner», møtte vi det samme «hylekoret» og bedreviterne over alt! "Norge har ikke råd til flere snyltere nå! De bidrar ikke! De får for mye penger! Det er for lettvindt for folk med livsstilssykdommer! Vi må stramme inn! Folk må ta seg sammen! Osv." Anklagene er og var mange, og de som aldri hadde vært der ropte kanskje høyest av alle. Det mest oppsiktsvekkende av alt synes jeg er at det hele tiden synes å være de mest ressurssterke, de mest vellykkede, de med mest penger her i landet som er aller mest opptatt av å stramme inn livreima på de som har minst - de som sliter mest med livet og som kanskje gir aller mest av seg selv for faktisk å klare å yte noe som helst. Om de har ytt i aldri så mange år før sykdommen satt en stopper, så ser ikke det ut til å telle nevneverdig. «Du yter ikke noe mer nå – da er det det som betyr noe for meg»! «Jeg har ikke verken vilje eller råd til å sponse ditt liv»!
Slik lyder ropene, slik buldrer det i ørene på folk som er rammet – ikke bare av psykiske lidelser men av «eksistensødeleggende» sykdommer på alle plan.

Vi klarte ikke se mer på tv, høre mer på radio, lytte mer til de «såkaldte morssomme vitsene» til våre venner om hvor smarte vi var som klarte å lure til oss her i verden. Vi orket ikke lenger logge inn på nettet for koselige samtaler. Vi forlot store deler av den ytre verden. Den virkelige verden, den farlige verden. Vi holdt oss for oss selv – igjen. Vi gav opp, godt hjulpet av alle samfunns- og bedrevitere.

Vi dømmer så lett vi mennesker. Vi tror det skjelden det om oss selv, men om vi våger å ta skrittet inn i vår egen sjel så tror jeg nok vi kan innrømme det alle sammen. Har vi ikke alle kommentert eller tenkt våre mindre pene tanker om; hun som nærmest hopper avgårde i forrykende fart, med overvåkent blikk omtrent som en overspent høne i høsegården? Eller han som går så rart og hopper for annethvert skritt han tar? Han som svinger utenom alle kumlokkene? Hun som du aldri kan se øynene på fordi hun bare stirrer ned i bakken? Hun som bare ser dumt på deg om du hilser? Han som skravler ustanselig med seg selv, der han går helt alene? Vi kan dra det ene eksempelet etter det andre. Vi har kommentert dem, vi har sett dem og vi har i vårt stille sinn dømt dem. V har ikke vært i deres sted, likevel våger vi å kalle dem både det ene og det andre og klandre dem for ikke å bidra til felleskapet.

For å gå tilbake til hendelsen med den forgråtte eldre damen på butikken, så endte ikke hele historien ved at jeg forlot butikken med min dårlige samvittihet for å ikke ha tibudt min hjelp. Verken den damen eller jeg er alene om å ha slike vanskelige opplevelser på butikker, eller andre steder for den saks skyld. Det er det som videre hendte jeg virkelig ble skikkelig oppbrakt over, for vel ute på parkeringsplassen ble jeg passert av en kvinne, hennes mor og hennes 10-12 års gamle datter. Datteren spurte sin mor: -Mamma, hvorfor gråt den damen så fælt? Nei, svarte moren hun hadde det ikke riktig godt skjønner du – hun var redd. I det øyeblikk hun hadde svart sin datter, snudde hun seg til sin mor og sa de forløsende og fordømmende ordene: - Hun er faen ikke riktig klok den kjerringa!

Ja, slik er vi mennesker. Slik er vi prektige vellykkede omsorgsfulle mennesker!
Slik er vi mennesker, og vi gir det videre til neste generasjon – dessverre.

Fandens sendebud?

Annonsen med «Hus til leie» og ordene: «Huseier har selv bodd i huset» tiltrakk den unge alenemorens øyne. Til en pris det var mulig å klare på en middels god inntekt, smilte lykken endelig til den lille familien. Et gammelt, nedslitt hus som hadde stått der i allslags vær og vind i flere hundre år, skulle endelig bli dere hjem – ikke eiet men leiet. At huset var nedslitt, litt skakt både ute og inne kunne tåles. Verre var det med hullet i veggen i dusjen, hva som kunne komme ut av det ville den unge moren helst ikke tenke på.
Det gamle huset var langt, med inngang på hver side. I midten befant seg en liten stue og et gammelt kjøkken – men det hadde sjel huset – mer enn ønskelig skal det vise seg senere.

Han var grei huseieren, han var ikke uten forståelse for at det var «kjipt» å flytte inn i møkkete hus. Forrige leietager hadde nemlig flyttet litt raskt og helt glemt å vaske etter seg. At mannen lenge hadde forsøkt å selge huset – uten hell, gjorde jo også sitt til at kingelvev og møkk raskt gjorde et heller labert inntrykk. Derfor slo mannen raskt fast at 500 kr skulle han raust slå av på første husleie, om den unge moren selv «vasket seg inn». Ikke mye kanskje, men for en som ikke har overflod av penger, kommer ortaket: «Alle monnen drar» til sin rett.

 Det gamle kjøkkenet hvor dørene ikke ville henge på enkelte steder skulle utbedres, og her tok den «hyggelige» huseieren selv grep. Med litt omkalfatring hvor bla. stekeovn, etter alenemors ønske, ble flyttet vekk fra springvann for sikkerhetens skyld, tok det bitte litt nyere kjøkkenet etterhvert en brukbar form.
Møbler kom på plass, bilder og lamper kom på veggen og det som ikke ikke skulle pakkes ut ble som i de fleste andre hjem plassert på den relativt store boden, med glissende vegger og lugubert gammelt stengulv.
Det gamle huset hadde også to store fine soverom. Litt verre var det kanskje at rommene som så ut til å være malt opp i fylla ikke så spesielt innbydende ut. Dørhåntak, stikkontakter, vegger og gulv – ja alt så ut til å ha fått maling kastet på seg i en heller spesiell rus. Med div. verktøy, maling og kost «gikk den unge moren på». Rommene fikk nå et nytt og koselig preg. Ja, med full velsignelse av huseier selvfølgelig. Helt i orden for han så lenge hun selv betalte for gildet og jobben.
Dagliglivet begynte å ta form for den unge moren, barnet og den lille hunden deres i den nordligste av Norges «sørlandsbyer» – Holmestrand.

Det varte ikke lenge før den unge moren og hennes barn fikk en helt annen litt uventet opplevelse i sitt nye hjem. Det krislet og kraslet i veggene, og stadige dunk dukket opp både her og der i huset. Det kunne ikke være naboen på den lille hybelen, for der var det ingen som bodde for tiden. Ei heller i huset på nedsiden. Det var nemlig halvt ramlet ned og store deler av innholdet lå stablet rett over gaten, på den lille plassen hvor en samling av søplekasser var plassert.
Det føltes uhyggelig for den lille å gå til ro for natten og mor måtte stadig nynne gode toner så søvnen kunne komme. Ved siden av henne kompangnerte den lille hunden med snå knurr og flerr ut i luften. Slik fortsatte det i dager og uker.Den eneste som nå helt stortrivdes var den lille hunden. For aldri hadde matinntaket vært større på den lille tølperen, en riktig storspiser hadde den blitt!
En rar vond lukt begynte å bre seg i huset, og mor begynte sin jakt på «arnestedet». Og der, bak bokhyllen i stuen fant hun årsaken! En inntørket rest av en svær feit død rotte og en haug hundefor!
Mor henvendte seg til huseier og la frem problemet. -»Ikke noe problem», sa mannen og overrakte moren en pakke pulver med rottegift. Mor hadde ikke særlig lyst til ha huset strødd med det farlige pulveret, men la likevel ut noen doser her og der hvor hun følte seg trygg på at barnet eller hunden ikke kunne komme til. Men til tross for giften fortsatte familien rotte å formere seg. De fant seg godt til rette med menneskene, og tok seg stadig tid til å hilse på i egen høy person før de pilte hjem til sin egen del av huset. Leieboerne i dusjhullet begynte også å føle seg trygge på sine nye «samboere». Det ble en kamp om hvem som hadde størst rett på dusjen og hvem som måtte forbli i hullet! Mor begynte å kjenne på uhyggen i huset nå. Det var ikke bare koselig her mer.
Men hvor skulle hun eller bo? Penger grodde ikke på trær, særlig ikke etter at strømregninger høye som hus hadde begynt å ramle inn. Stadige strømregniger på over 5000 kr – dette kunne ikke stemme! Den unge moren vred hodet i fortvilelse og forsøkte å tenke hva hun gjorde så feil. Ingen varmovner på, og komfyren virket nesten ikke mer etter at kjøkkenet var blitt litt renovert. Det var også det blitt et problem; ny komfyr bare måtte snart skaffes. Noen ganger glødet det så vidt litt i platene og andre ganger virket den ikke i det hele tatt. Mor slet med tankene på hvordan hun skulle få råd til alt sammen, hvordan kunne hun være så uheldig?
Etter noen samtaler med strømselskap og andre «vitere» viste det seg at komfyren til mor ikke var ødelagt, men at huseiers «elektrikkervenn» som hadde lagt opp ny strømkontakt hadde koblet feil. Det var grunnen til de store strømregningene! Den unge moren ble heller ikke lite paff da hun også fikk vite at hun kunne takke sin skaper for at de fortsatt var hele og i live, for hadde en av dem på et tidspunkt f.eks. kommet i kontakt med vann og komfyren samtidig, hadde de nok kunnet regne med å «ligge under torva» nå.
Nå ble mor sint, og tok øyeblikkelig kontakt med huseier. Den «hyggelige» huseieren beklaget selvfølgelig den leie hendelsen, og skulle øyeblikkelig kontakte sin venn som snart var utlært fagmann og få han til å reparere skaden igjen. I tillegg skulle han ettergi kr. Xxxxx ,- som tilsvarte 3 måneders husleie. Dette for å kompansere for de uhyggelig store strømregningene, og kanskje litt for tort og svie. Den unge moren godtok den muntlige avtalen, for han var jo til å stole på - eller var han?

Det varte og det rakk, men noen elektrikkersvenn dukket ikke opp. Til slutt måtte den unge moren selv ordne opp i elendigheta, også denne gang på egen regning.
En kveld etter at barnet hadde sovnet, satt mor å dormet foran tv'n i stua. Hun våknet til ved middnatt med en veldig ekkel følelse av at noe var galt, fryktelig galt.
Etter å ha dormet noen timer, måtte hun som ganske vanlig er en tur på toalettet, og der møtte henne et syn som satte henne litt ut av spill.
Hadde det lille barnet gått i søvne? Spøkte det her? Der, på badegulvet lå alt skittentøyet hennes dratt ut fra vaskerommet på innsiden av badet. Av en eller annen grunn klarte ikke mor å få seg til å berøre tøyet sitt. Her var det noe som slettes ikke stemte.
Mor tok seg en runde i huset og sjekket at alt annet var som det skulle. Både dører og vinduer var låst, og lillebarnet lå og sov søtt i sin seng som før.
Mor følte seg lettere nervøs og tok en telefon til sin mor og fortalte det rare som var hendt. Hun fortalte også at hun av en eller annen grunn ikke fikk seg til å flytte tøyet tilbake til vaskerommet. Etter en beroligende samtale med sin mor ble beslutningen tatt. Tøyet måtte på plass igjen der det hørte hjemme. Det var nok lillebarnet som hadde tatt seg en runde og «ryddet» litt mens mor duppet av. Det var den eneste mulige forklaring – eller var det?

Den unge moren fattet mot og gikk på ny inn på badet. I det hun skulle til å samle sammen tøyet kom det en bevegelse under lakenet på toppen. Med «hjerte i halsen» returnerte hun tilbake til stuen i en fart, grep telefonen og ringte nå til barnets far som bodde ikke så mange gatene unna.
Få minutter senere var hjelpen i form av barnets far på plass, og skulle få has på «udyret». Han gikk resolutt inn på badet løftet opp lakenet og en sko kom til syne. Etterhvert som tøyet ble fjernet dukket det jammen opp en hel mann! Den unge moren fikk fullstendig «hetta» og sprang øyeblikkelig ut av huset, tett fulgt av en omtåket, pilleruset, søvnig fremmed mann.
politiet ankom stedet og det viste seg at den frimodige gjesten hadde egen nøkkel til boligen, mottatt av en tidligere leieboer. Han hadde «bodd» på boden store deler av ettermiddagen og kvelden. Der hadde han inntatt sitt måltid med gatekjøkkenmat og ellers brukt tiden til gjennomgå alle de spennende sakene som var lagret der. Når det ble leggetid tok han ganske enkelt med seg en jernstang – tilfelle overraskelser – en cd-spilleren og diverse andre saker han hadde funnet i eksene på boden, lagde seg et «rede» av familiens skittentøy og sovnet godt på badegulvet.

Alt inntrengeren hadde tatt på ble rått og brutalt kastet i et forsøk fra den unge moren på å få saken ut av hode, men det var ikke lett.

 Moren møtte som vitne i rettsaken og både ett og to øyne ble nok litt fuktige når hun til tross for hva hun hadde gjennomgått faktisk klarte å tale tiltaltes sak med disse ord: « Om en person er så ille stillt at han må bo, spise og drikke på en gammel glissen bod med steingulv sammen med «muterte» edderkopper og andre krypdyr, da er det ikke straff han trenger, men hjelp».

Om det ble straff eller hjelp på inntrengeren vites ikke, men tid tok det iallefall. Om det var for å vise sin takknemmelighet til sin uventede «forsvarer» eller ren tilfeldighet at vedkommende inntrenger nå nesten dagelig var å se spaserende forbi det gamle huset, nå riktignok med litt flaue øyekast og en gang en liten kommentar til den unge moren om at: «Det går bedre med meg nå», vites heller ikke. Den unge moren følte seg ikke lenger trygg. Hun måtte vekk.
Etter en stund fikk den lille familen en ny, liten men lys og trivelig leilighet og flyttet fra det som nå var blitt det uhyggelige gamle huset. En skulle tro at den vonde historien sluttet her, men det gjør den dessverre ikke. Huseier likte slett ikke at huset igjen skulle miste sin leieboer og inntektene utebli.

DEL 2

Huset ble igjen lagt utfor salg, og i annonsen var det skrytebilder av fine nyoppussede soverom, på en ung mors egen regning, og i teksten stod igjen å lese: «Huseier har selv bodd i huset».
I månedene som gikk hadde den finulige huseier andre planer om hvordan han kunne finansiere sin «sparekonto».
Selv om innbrudd, rotter, og alskens rare lyder hadde satt et så stort spor i den unge alenemoren at hun ikke lenger klarte å tilbringe natten i sin seng på soverommet, men sov hver natt på sofaen i stuen hvor hun hadde oversikt over hele den lille leiligheten, følte hun at hun begynte å få tak på livet sitt igjen. Hun tok feil. Hun skulle ikke slippe fri enda.

Brevet fra den «hyggelige» huseieren kom via hans advokat:
Ikke tilfredstillende vasking av vinduer kr. 800,-
Bortkjøring av søppel kr.xxx
Utelatt betalt husleie for 3 måneder kr. Xxxx

Den unge enslige moren ble fortvilet. Hva nå? Hva var dette?

Ikke vaskede vinduer?
Hun hadde vasket vinduer! Men det var da ikke hennes skyld om de hadde blitt møkkede igjen i løpet av tiden som nå hadde gått fra hun flyttet? Og dessuten var det da merkelig at en vindusvask uansett grunn skulle ha en verdi på kr 800,- når verdien av å vaske seg inn i hele huset kun var kr 500,-?

Bortkjøring av søppel?
Ja hun hadde riktignok plassert en siste sekk søppel sammen med alt det andre rotet ved siden av søppelkassene på den lille plassen over gaten. Men verken hagegruppen eller noe av det andre ruvende greiene som stod der hadde da noen gang tilhørt henne!

Manglende innbetaling av 3 måneders husleie?
Det var jo husleien han så storsindig ettergav pga. den feilkoblede strikkontakten som førte til de enorme strømregningene, og som hadde utsatt både henne og barnet for fare.
Gjaldt ikke den muntlige avtalen mer? Nei, det gjorde den ikke, avgjorde den tidligere så hyggelige huseier.
At hun hadde måttet finne seg i innbrudd fordi huseier ikke anså det nødvendig å skifte låser etter at nøkler var kommet på avveie, betydde heller ingenting. Det eneste som nå betydde noe for huseier var å melke den unge moren for mest mulig penger.
Den unge enslige moren falt nå sammen. Hun klarte ikke mer. Hun ble sykemeldt fra jobben sin og fikk problemer med å takle alt sammen. Hun klarte heller ikke å forteller de rundt seg om hva som var skjedd. Hun følte seg trykt opp mot veggen, fikk en stygg depresjon. Hun klarte ikke å ta igjen med de problemer huseier nå skaper for henne – hun hadde jo ingen skriftelige bevis på noe, bortsett fra nøkkelen som innbruddstyven hadde på seg, den ligger hos politiet.

 Hun har heller ikke pengene som den «hyggelige» huseier krever henne for.
Verden går nå helt i «ball» for den unge moren og hun føler skam. En skam hun ikke har grunn til å føle, men som likevel er der. Hun ser ingen utvei og klarer ikke gjøre noe med saken. Brevet fra advokaten blir lagt bort. Hun verken kan, eller vil betale de pengen – det er ikke rett.

 Den unge moren har nå stukket hodet i sanden fordi hun ikke vet hvordan hun skal løse dette problemet. Men huseieren har overhode ikke til hensikt å gi seg. 
Det er nå over 2 år siden den unge moren og hennes barn bodde i det forferdelige huset, og mye har skjedd på den tiden – men ikke av det gode.
Den unge moren er fremdeles sykemeldt, sover fremdeles på sofaen i stuen, og fant det etterhvert fornuftig å la barnet få bo hos sin far i en periode – til hun kommer seg litt mer på bena. Angsten er der, depresjonen er der, pengemangel fordi hun ikke lenger er i daglig jobb og kan trå til med litt ekstra innsats når det kniper.
Det som skulle bli en glede er nå blitt et mareritt for den unge moren. Livet er snudd på hode, og den tidligere så hyggelige huseier henger på.
Nylig ramlet et nytt brev ned i postkassen til den unge moren. Denne gang fra innkassoselskapet, og kravet fra huseier lyder nå sint på kr. 18.300,-.
Boblen sprakk da for den unge moren, og hun fortalte meg sin historie, som jeg har gjenfortalt den her.

 Til deg huseier vil jeg stille noen spørsmål:

1.  Hvordan kan du sove om natten?
2. Teller du penger eller sauer på vei inn i søvnen?
3. Smaker den maten som unge fortvilede mennesker må betale for deg godt?
4. Har du noen gang smakt på ordet; «god samvittighet»?
5. Kjenner du til ordene ærlighet og ære, og vet du hva innholdet av dem innebærer?
6. Hvordan føles det å «suge» livsgnisten ut av et ungt menneske?
7. Er du stolt ved tanken på at du «slår de som er mindre enn deg»?
8. Hvordan føles det å ikke være verd sitt ord – særlig du som er med i byens besteborgerskap?
9. Hvem føler du er du egentlig at du er, en reddende engel eller djevelens sendebud?

Jeg oppfordrer deg herved til å «gå inn i deg selv» og tenke deg to ganger om!

 Huset er solgt.

Alt hva fedrene har kjempet, mødrene har slitt

Når jeg vokste opp, engang tidlig på 60-tallet, hadde jeg en far som sjelden hadde fri til å være sammen med oss. På dagtid var det jobb, på kveldstid var det møter. Politiske møter – dag ut og dag inn. Min mor var som oftest den som var der og tok hånd om oss 4 søsknene, men også hun hadde sine møter. Møte i damegruppa, allmøte i partiet osv.
Familien min fikk gleden av å vokse opp i eget hus, som riktignok begynte som en gammel hytte, men for oss var det et eldorado på jord. At vi ikke hadde vannklosett, eller innlagt vann den første tiden plaget ikke oss barn. Mangel av telefon eller bil var heller ikke det største savnet. Vi hadde trær å klatre i, natur å leke i på alle kanter og ikke minst; den lille gatestubben vi etterhvert ble tilknyttet hadde sand- ikke asfalt. Der lekte vi barna dagen lang. Vi lagde sandslott og veier, ja hele byer. Vi hadde mose og kongler som vi lagde bondegård av. Stranda hadde vi omtrent utenfor døra – altså et eldorado. Det eneste vi savnet var vår pappa.
At mamma syntes det var lite å kun ha ett laken til hver seng brydde ikke oss barn. At vi måtte arve sko og klær av hverandre hadde vi nok litt mer problemer med, i alle fall vi to yngste. Men mamma sydde også klær til oss, da var det i alle fall ingen som hadde brukt dem før. At vi av og til kunne kjenne igjen den nye kjolen eller buksen som en av mammas gamle kjoler fikk så være.
Vi var ikke rike på penger min familie, men vi var rike likevel. Vi barna behøvde aldri gå sultne til sengs. At mine foreldre stadig måtte gjøre det, var jeg totalt uvitende om til langt inn i voksenalder. Jeg husker likevel klart at vi hadde mye moro med pappa – som alltid romsterte i grytene når kvelden kom og vi barna var klargjort for senga. Han fikk raskt tilnavnet «søplekassa», og vi lo mang en gang av han som hver kveld saumfarte grytene etter matrester. Og pappa, han lo med oss. Det vi ikke visste, var at verken han eller mamma hadde kunnet spise seg mette under måltidet. Det var ganske enkelt ikke nok mat til det. Derfor gikk pappa hardt inn i politikken. Det kongelige Norske Arbeiderpartiet fikk på en måte førsteretten på vår pappa.
Ettersom årene gikk ble vi stadig mer lei av å måtte dele pappa med Arbeiderpartiet, og jeg husker ennå da han forsøkte å forklare oss alle at han måtte være med i politikken for vår skyld. Måtte være sikker på at han hadde gjort alt han kunne for at vi skulle få en bedre fremtid, et lettere liv enn det han og mamma hadde fått. Han ga alt min pappa. Hun ga alt min mamma også. Hun var den som alltid var der hjemme med oss barna, i den gamle hytta, i den lille gata, med skog og vann på alle kanter. Hun var redd mamma, veldig redd. Redd for å være der ute i «skogen» alene med oss barn. Angsten satt som en klo i henne, og hun led store kvaler. Det var ikke så mange naboene enda på den tiden. Men hun kjempet på sin måte for oss – sammen med pappa.
Mamma og pappa var med på å kjempe frem rettigheter vi tar som en selvfølge i dag. Barnetrygd, sykepenger, uførestønad, sosiale rettigheter osv. De var med på å konstruere velferdssamfunnet.
Hvordan har vi egentlig forvaltet denne arven de slet så for? Hva fikk de igjen for arbeidet sitt? Og hvor langt nådde de egentlig?
De nådde frem. De fikk slutt på at arbeidsgiverne stod der på sine pidestaller og viftet med sine fete pengebunker som de kun delte noen ører med til sine hardt arbeidende ansatte. De fikk igjennom at ingen skulle behøve å sulte om de ble syke. De fikk igjennom at ingen måtte miste arbeidet om de ble syke over lengre tid. Ingen skulle behøve å gå på arbeidet med hjernebetennelse som min pappa i sin tid måtte gjøre. De fikk igjennom rettigheter som sikret oss barn skolegang til tross for fattige foreldre. De fikk igjennom alt det, og mye mer. Men det tok krefter og tid. De kjempet og sloss – og de vant frem på flere og flere felt.
Etter hvert som vi barna vokste til, tok vi mer og mer over den kampen de hadde påbegynt. Enda var det en vei å gå før målet var nådd. Og vi fortsatte – nå sammen med våre foreldre. Men det hadde skjedd en endring med generasjonsskiftet. Vi hadde ikke følt sulten på kroppen slik våre foreldre hadde det. Vi hadde ikke måtte bære vann fra brønnen, opp fjellet, sommer som vinter. Vi hadde ikke stått med lua i hånden og bukket i banken og følt oss som tiggere når vi spurte om lån til å kjøpe hus, leilighet eller bygge på hytta, som altså var situasjonen i mitt hjem. Vi var blitt mer storkrevende.
Vi tok det for gitt at vi skulle få til alt. Vi tok det for gitt at vi skulle ha bil og telefon. Få barnetrygd etterhvert som våre barn kom til verden. Vi tok det for gitt at vi skulle ha tv, vaskemaskin, innlagt vann og bad, lønn under sykefravær og egenmelding for gitte dager. Vi tok det også etterhvert for gitt at om vi som foreldre begge valgte å gå ut i arbeid – ja, så var det noen der som skulle ta seg av barna for oss så lenge. Barnehagekravet vokste i takt med at også kvinnene gikk ut i arbeid. Samtidig vokste også kravet om at kvinnene skulle gå ut i arbeid, og barnehagen ble etterhvert et sted hvor barna våre måtte tilbringe store deler av sine dager. Vi var blitt en generasjon av voksende egoister.
Vi nøyde oss ikke med å bo i påbygde hytter, bittersmå leiligheter eller hus. Vi trengte større plass, bedre boliger. Ikke skulle vi bli lavtlønnede arbeidere som til stadighet måtte snu på krona heller. Vi ville mer. Våre barn skulle ikke behøve å se lengselsfullt etter de som hadde råd til ny sykkel eller merkeklær. De skulle ikke måtte dele rom på 6-7 kvm. med søster eller bror. Våre barn skulle ha det bedre. Altså i tråd med hva våre foreldre også tenkte da vi var små. Vi skulle ha mer luksus. Våre barn skulle få bli hva de lystet, få velge fritt fra øverste hylle! Alt dette var og er vi stolte av den dag i dag. For når alt kommer til alt så er det ikke mer enn riktig at hele folket skal ha rett på godene – ikke bare de rike, eller høyrefolk som vi kalte dem den gangen. For mange ble det nå også muligheter til å dra på ferie utenlands eller på hytta. Det var ikke lenger kun de aller rikeste som hadde tilgang på hytter og luksusferier, men også den mer jevne mann i gata. Men ikke alle. Slett ikke alle!
Det varte ikke lenge før også våre barn stod klare til å innta den politiske arena. Også i Arbeiderpartiet har våre barns generasjon nå inntatt plassene. Og hva har så endret seg med den generasjonen? Hva har vi fostret? Svaret er enkelt: Mer egoisme, flere krav. Dette gjelder ikke bare Arbeiderpartiet, men alle partier, og alle mennesker i samfunnet. Min egen generasjon holder fortsatt fast i tømmene – nå sammen med våre barn. Våre foreldre, de som slet som mest for oss sitter nå hjemme gamle, syke, ensomme og fortsatt ganske fattige. Noen av dem er så heldige at de har fått en plass på sykehjemmet eller i en eldrebolig, men bare de som er syke nok. Om de er redde for å være alene spiller ingen rolle. Er de friske nok til å holde seg noenlunde på bena, eller i alle fall klare nok i hodet til å være alene til hjemmesykepleieren kommer, så er det dessverre slik at de må klare seg selv. Du skjønner det var nemlig en ting de glemte å kjempe for: Det var seg selv.
Kanskje håpet de på at siden de hadde kjempet vår kamp ville vi kjempe deres? De tok feil. I alle fall delvis. Vi hadde jo nok med oss selv. Dessuten dukket dataalderen opp og vi ble så mye klokere, mer opplyste og mye mer selvsikre i vår lille egoistiske boble, at vi faktisk nesten glemte dem en stund. Men ikke helt. Vi ville jo helst ikke være nødt til å flytte sammen med våre foreldre igjen – vi hadde jo våre egne liv nå. Vi klarte å sørge for sykehjemsplasser til de aller sykeste, svakeste og mest trengende av dem. Noe enerom kunne det jo dessverre ikke bli snakk om. Dessuten; våre foreldre var da vant til å ha det litt trengt og det kunne vel være koselig å prate litt med den fremmede personen i senga ved siden av på det 10-14 kvm. store rommet som nå skulle være deres hjem resten av livet. Ikke før vi kom på at vi så smått selv begynte å nærme oss alderen for «siste stoppested» gikk det opp for oss at det kanskje ikke er så ønskelig å måtte bo redde og alene hjemme, eller dele rom med fremmede mennesker. Til og med å bli splittet fra vår kjære som vi har delt livet sammen med i mange år. Menn og kvinner kunne jo ikke bo på samme rom. Det skulle da jammen tatt seg ut! Nei, nå ser vi fakta og det haster! Derfor heter kampsaken i dag; Sykehjemsplass til alle som ønsker det! Det er èn hake ved det hele, og det er at nå er det våre geniale datariserte genier av noen barn som har tatt over for det meste, og dessverre - de ble akkurat som oss: Egoister! I alle fall en stor del av dem.
Det holder ikke bare å ha partiboka i orden for å få være med i storpolitikken lenger. Nei, om det heter AP, H, SP, KRF, V, FRP eller SV – så gjelder det samme. Akademiker må man være. Utdannelse gir klokskap. Jo høyere utdannelse, jo bedre er det. Og det forplanter seg nedover i rekkene. Helt til det generelle arbeidsliv. Ingen utdannelse – ingen jobb. Men det har gått lenger, mye lenger. Ikke bare har våre foreldre fostret en gjeng nyttige egoister, men de sitter nå som beste/oldeforeldre til en gjeng enda nyttigere og mer geniale egoister. De er rike mange av disse våre foreldres barne/oldebarn. Rike på penger, rike på makt – og de bruker den – på seg selv.
Nå skal det nemlig bygges ned igjen en del av det våre foreldre så hardt kjempet for. Med Arbeidernes partier i ryggen skal det bygges ned. Det fungerte ikke det velferdssamfunnet mine foreldre klarte å kjempe frem. For underveis i dataalderen var det en altfor stor del mennesker som ikke nådde opp til «eliteplassene». De gikk i stykker underveis. De gikk i stykker på så mange forskjellige måter. Noen gikk i stykker psykisk, de klarte ikke tilpasse seg den perfekte verden. Noen gikk i stykker somatisk. De ble rammet av en eller annen form for sykdom som ødela dem. Hvordan det skjedde er ikke viktig her. De gikk i stykker; thats that. De kan ikke brukes i den perfekte verden. Vi har ikke plass til slike der. Men så er det da det store problemet at mine foreldre jo faktisk klarte å kjempe frem rettigheter til disse nå «ubrukelige» individer, og det har vi jo rett og slett bare ikke råd til i dagens samfunn! Hvordan skal vi kunne ha råd til både å opprettholde disse hardt fremkjempede rettigheter, samtidig som vi skal kunne opprettholde et skyhøyt lønnsnivå for vår rimelig store«elitegruppe»? Dessuten finnes det folk der ute som jukser til seg rettigheter. Kanskje ikke så alt for mange, men sikkert fler enn vi kan godta. Og dagens fattige? Nei, dem har vi ikke råd til – oljen tar tross alt slutt engang, og dessuten må vi ha penger på bok så det er noe igjen til dagens «vellykkede» blir gamle. Derfor er det beste vi kan gjøre nå: Bygg ned igjen rettighetene!
Men hvordan skal vi gjøre det? Debatten har vandret frem og tilbake i lang tid. Mediene har mange forslag, den styrende makt plukker opp så godt de kan hva grasrota mener. Og grasrota i dag – ja det er mediene det. Også internett som Facebook og ikke minst Twitter da, og der ropes det jo som alle andre steder i media: Dette har vi ikke råd til! Selvfølgelig sier vi ikke det så veldig høyt, vi er da menneskelige må vite. Vi sier det slik: I vår tid er det plass til alle! Alle skal i arbeid, frisk eller syk! Om du kan eller ikke. Landet trenger deg! Er du syk? Spiller ingen rolle det, bare du kommer deg på jobb, skjønner du. Vi forstår at du sliter med livet og har det vanskelig. Kanskje synes du ikke det var så lett å måtte miste det brystet, eller havne i den rullestolen, eller bli fanget av den angsten eller eller eller... men du må jobbe skjønner du, for vi kan ikke tillate at du sitter der hjemme og koser deg, du må bidra! Om du kjenner ordentlig etter, vil du nok forstå at du egentlig ikke har det så ille – ikke sant? Vi har ikke råd til å fø på deg lenger skjønner du. Samtidig som vi uttaler slike ord, lurer det en liten djevel inni oss. Han forteller oss at om vi bare kutter ned på disse store fremkjempede goder, tvinger de «såkalte syke» i jobb; ja så enten holder de og blir som resten av oss, eller så holder de ikke – og da er vi jo antagelig kvitt dem for godt. I alle fall en god del. Det perfekte samfunn vil være ett skritt nærmere. Vi har jo sett at det virker i Sverige. Damen som ikke klarte mer, som valgte å forlate livet omgitt av papirer og brev om at hun ikke kunne innvilges sykemelding. Hun forlot livet med en liten hilsen til sine nærmeste skriblet ned i livets siste minutter: - Forlåt meg!
Vi har også en del gode eksempler på at det kan virke her i vårt eget lille land: Mannen i 40 årene som ikke klarte å bli til det forventede menneske. Han klarte ikke møte verden, men han klarte å møte toget. Med utstrakte armer tok han det imot der det kom susende mot ham. Det virket også på moren til 4 små. Hun klarte heller ikke å nå opp. De fant henne når de kom hjem. Hun hang der i trappen mellom etasjene. Unggutten som falt ut av samfunnet allerede på ungdomsskolen: De fant ham med sprøyten liggende ved sin side. Gutten som fortsatt gikk på ungdomskolen, men som ikke klarte å være med blant de beste: De fant ham hengende i treet i skogen. Den psykiatriske pasienten som tross alt fikk hjelp – som ikke virket: De fant ikke han, men de fant asken hans i skogen. Eller trebarnsfaren, han som hadde klusset litt med papirene for å klare å opprettholde standarden. De fant han også. Han drev i land på en strand.
Ja, løsningen er klar. Det er ganske enkelt ikke plass til alle i denne verden mer, og vi må bruke de metodene vi har – så skånsomt som mulig selvfølgelig, og uten at det rammer oss «vellykkede» for hardt! I ett av forslagene som nå skal legges frem for landets regjering, utarbeidet av en flokk «kloke hoder» heter det at også arbeidsgiverne skal bidra. Men her har en av E24's medarbeider allerede klart å finne et trøstende smutthull til en arbeidsgiver. Altså er smutthullene klare for bedriftene allerede før noe i det hele tatt er vedtatt. Se bare her: (Plukket fra twitter)

@Orjas Nå skal altså jeg som selvst. næringsdrivende risikere å måtte betale 20% i inntil 10 måneder? Det frister ikke til å ansette folk.
@DrosjeKusk Nei, jeg ser det. Men til gjengjeld blir arbeidsgiverperioden kuttet til ti dager. Hjelper ikke det litt?
@DrosjeKusk Dessuten er det kun hvis folk er 100 prosent sykmeldt du må betale 20 prosent. Så få dem til å jobbe en vakt i uka, så er det ok.
@Orjas Jo, det hjelper litt. Men det svir desto mer å lønne de 100% syke. Og som alle vet så er vi alle litt syke i drosjenæringa ..

Ingen kommentarer på disse twittene fra meg. De taler for seg selv.

Det jeg i grunn undrer på er; Hvor skal dette ende? Hva vil neste generasjon arve fra sine? Hva vil til slutt skje med denne verden? Kommer det i det hele tatt til å bli plass til «skolelysene som aldri ble tent»? Vil vi få et sorteringssamfunn som vi knapt har evne til å tenke oss i dag?
Vil teknologien etterhvert sørge for at vi kan «forhåndsbestille» våre barn slik at vi er sikre på at de er utstyrt med de «riktige» genene?
Det vil nok enda ta noen generasjoner før vi kommer så langt. Men jeg frykter faktisk for at det er dit vi er på vei. Så la oss ta oss tid til å stoppe opp et aldri så lite sekund! La oss sende noen tanker tilbake til våre forfedre som startet denne kampen om velferd for oss alle. En verden med rom for alle!Min hardt arbeidende pappa er ikke lenger til stede på denne jord. Han kan ikke se hva hans elskede barn og parti har gjort med arven. Men min mamma er fremdeles blant oss. Hun gjør i dag, i en alder av 78 år, det vi burde ha gjort. Hun reiser ut og tar seg av de gamle. Hun kjører tur med dem, besøker dem og sørger for at de fortsatt kan føle seg verdsatt i dette iskalde samfunnet vi nå går mot. Men hun er skuffet. Skuffet over at vi ikke forvaltet arven bedre. Det slit de la ned for vår skyld, landet med hjerte og plass til alle skulle ikke vare evig.
Tilgi oss mamma og pappa! Tilgi at vi ikke forstod. Dere skånet oss for nøden, dere slet i taushet og vi barna merket bare gleden. Vi ble så utakknemlige og egoistiske som bare bortskjemte barn kan bli, og vi gav det videre til våre barn.
Tilgi oss kjære mamma og pappa for at vi i vår egoisme ikke klarer å se lenger enn vår egen nese. Vi lærte oss ordene: medmenneskelighet, nestekjærlighet, samhold, takknemlighet, sparsomhet, sosialdemokrati. Men vi miste innholdet av ordene et sted på vegen.
Dette er noe vi nå selv må ta konsekvensene av både i fremtidige og nåværende generasjoner. I vårt samfunn har vi nå samlet alle «trengende» under ett tak: NAV. La oss håpe og be om at det nye slagordet ikke blir: NAV tar liv.

Folk äldre än 30 borde vara döda.....

Dette innlegget er ikke forfattet av meg, men sendt meg av en svensk bekjent. Jeg syntes nettopp dette sa så mye om både tiden vi nå lever i, og den tid jeg selv vokste opp i at jeg valgte å dele disse kloke ord med dere.
Endel forandring skal vi kanskje være glad for, men sannelig bør vi tenkte på at det faktisk også ble folk av oss som vokste opp og fikk lov å være barn!
T.N

Enligt dagens lagstiftare och byråkrater borde de av oss, som var barn på 40-talet, 50-talet, 60-talet, och 70-talet inte ha överlevt!
Våra sängar var målade med blybaserad färg. Vi hadde inga barnsäkra medicinflaskor, dörrar eller skåp, och när vi cyklade bar ingen av oss hjälm. Vi drack vatten från trädgårdsslangen.Vi åt bröd med smör, drack läsk med socker i, men blev aldrig överviktiga, därför att vi alltid var ute och lekte. Vi delade gärna en läsk med andra och drack ur samma flaska, utan att någon dog av det. Vi använde timmar på att bygga lådbilar av gamla skrotade saker, och körde i full fart ned för backen, bara för att lite senare komma på att vi hade glömt att sätta på bromsar. Efter några turer i diket lärde vi oss att lösa problemet. Vi gick ut tidigt om morgonen för att leka ute hela dagen, och kom hem först när gatubelysningen blev tänd.
Ingen kunde få fatt i oss på hela dagen - ingen hade mobiltelefon.
Vi hade ingen Playstation, Nintendo eller X-boxar - i det hela taget inga TV-spel, inte 99 TV-kanaler, inget surround-sound, hemdatorer eller chatrooms på Internet.
Vi hade vänner ! Vi gick ut och fann dem!

Vi ramlade ned från träd, skar oss, bröt armar och ben, slog ut tänder, men ingen blev stämd efter dessa olyckor. Det var olyckor! Inga andra kunde få skulden - bara vi själva. Vi slogs, blev gula och blå och lärde oss att komma över det. Vi hittade på lekar med pinnar och tennisbollar och åt jord och gräs.
Till trots för alla varningar, så var det inte många ögon som blev utstuckna. Vi cyklade och gick hem till varandra, bankade på dörren, gick rakt in och blandade oss i samtalet.
Vi fick äta jordnötter, åkte bil utan bälte med föräldrar som rökte i bilen.
Fick aldrig skjuts utan fick ta oss själva gående eller per cykel.
Ritade med tuschpennor med ämnen som är förbjudna idag.

Denna generation har fostrat några av de mest riskvilliga, de bästa problemlösare och investerare någonsin. De sista 50 åren har varit en explosion av nya idéer. Vi hade frihet, fiasko, succéer, förälskelser och ansvar, och vi lärde oss att förhålla oss till alltihop.
Om du är en av oss: Grattis!!!

Fortel detta vidare till andra som upplevde den stora lycka att växa upp som barn...
Det goda livet är vårt!!