Alt hva fedrene har kjempet, mødrene har slitt

Når jeg vokste opp, engang tidlig på 60-tallet, hadde jeg en far som sjelden hadde fri til å være sammen med oss. På dagtid var det jobb, på kveldstid var det møter. Politiske møter – dag ut og dag inn. Min mor var som oftest den som var der og tok hånd om oss 4 søsknene, men også hun hadde sine møter. Møte i damegruppa, allmøte i partiet osv.
Familien min fikk gleden av å vokse opp i eget hus, som riktignok begynte som en gammel hytte, men for oss var det et eldorado på jord. At vi ikke hadde vannklosett, eller innlagt vann den første tiden plaget ikke oss barn. Mangel av telefon eller bil var heller ikke det største savnet. Vi hadde trær å klatre i, natur å leke i på alle kanter og ikke minst; den lille gatestubben vi etterhvert ble tilknyttet hadde sand- ikke asfalt. Der lekte vi barna dagen lang. Vi lagde sandslott og veier, ja hele byer. Vi hadde mose og kongler som vi lagde bondegård av. Stranda hadde vi omtrent utenfor døra – altså et eldorado. Det eneste vi savnet var vår pappa.
At mamma syntes det var lite å kun ha ett laken til hver seng brydde ikke oss barn. At vi måtte arve sko og klær av hverandre hadde vi nok litt mer problemer med, i alle fall vi to yngste. Men mamma sydde også klær til oss, da var det i alle fall ingen som hadde brukt dem før. At vi av og til kunne kjenne igjen den nye kjolen eller buksen som en av mammas gamle kjoler fikk så være.
Vi var ikke rike på penger min familie, men vi var rike likevel. Vi barna behøvde aldri gå sultne til sengs. At mine foreldre stadig måtte gjøre det, var jeg totalt uvitende om til langt inn i voksenalder. Jeg husker likevel klart at vi hadde mye moro med pappa – som alltid romsterte i grytene når kvelden kom og vi barna var klargjort for senga. Han fikk raskt tilnavnet «søplekassa», og vi lo mang en gang av han som hver kveld saumfarte grytene etter matrester. Og pappa, han lo med oss. Det vi ikke visste, var at verken han eller mamma hadde kunnet spise seg mette under måltidet. Det var ganske enkelt ikke nok mat til det. Derfor gikk pappa hardt inn i politikken. Det kongelige Norske Arbeiderpartiet fikk på en måte førsteretten på vår pappa.
Ettersom årene gikk ble vi stadig mer lei av å måtte dele pappa med Arbeiderpartiet, og jeg husker ennå da han forsøkte å forklare oss alle at han måtte være med i politikken for vår skyld. Måtte være sikker på at han hadde gjort alt han kunne for at vi skulle få en bedre fremtid, et lettere liv enn det han og mamma hadde fått. Han ga alt min pappa. Hun ga alt min mamma også. Hun var den som alltid var der hjemme med oss barna, i den gamle hytta, i den lille gata, med skog og vann på alle kanter. Hun var redd mamma, veldig redd. Redd for å være der ute i «skogen» alene med oss barn. Angsten satt som en klo i henne, og hun led store kvaler. Det var ikke så mange naboene enda på den tiden. Men hun kjempet på sin måte for oss – sammen med pappa.
Mamma og pappa var med på å kjempe frem rettigheter vi tar som en selvfølge i dag. Barnetrygd, sykepenger, uførestønad, sosiale rettigheter osv. De var med på å konstruere velferdssamfunnet.
Hvordan har vi egentlig forvaltet denne arven de slet så for? Hva fikk de igjen for arbeidet sitt? Og hvor langt nådde de egentlig?
De nådde frem. De fikk slutt på at arbeidsgiverne stod der på sine pidestaller og viftet med sine fete pengebunker som de kun delte noen ører med til sine hardt arbeidende ansatte. De fikk igjennom at ingen skulle behøve å sulte om de ble syke. De fikk igjennom at ingen måtte miste arbeidet om de ble syke over lengre tid. Ingen skulle behøve å gå på arbeidet med hjernebetennelse som min pappa i sin tid måtte gjøre. De fikk igjennom rettigheter som sikret oss barn skolegang til tross for fattige foreldre. De fikk igjennom alt det, og mye mer. Men det tok krefter og tid. De kjempet og sloss – og de vant frem på flere og flere felt.
Etter hvert som vi barna vokste til, tok vi mer og mer over den kampen de hadde påbegynt. Enda var det en vei å gå før målet var nådd. Og vi fortsatte – nå sammen med våre foreldre. Men det hadde skjedd en endring med generasjonsskiftet. Vi hadde ikke følt sulten på kroppen slik våre foreldre hadde det. Vi hadde ikke måtte bære vann fra brønnen, opp fjellet, sommer som vinter. Vi hadde ikke stått med lua i hånden og bukket i banken og følt oss som tiggere når vi spurte om lån til å kjøpe hus, leilighet eller bygge på hytta, som altså var situasjonen i mitt hjem. Vi var blitt mer storkrevende.
Vi tok det for gitt at vi skulle få til alt. Vi tok det for gitt at vi skulle ha bil og telefon. Få barnetrygd etterhvert som våre barn kom til verden. Vi tok det for gitt at vi skulle ha tv, vaskemaskin, innlagt vann og bad, lønn under sykefravær og egenmelding for gitte dager. Vi tok det også etterhvert for gitt at om vi som foreldre begge valgte å gå ut i arbeid – ja, så var det noen der som skulle ta seg av barna for oss så lenge. Barnehagekravet vokste i takt med at også kvinnene gikk ut i arbeid. Samtidig vokste også kravet om at kvinnene skulle gå ut i arbeid, og barnehagen ble etterhvert et sted hvor barna våre måtte tilbringe store deler av sine dager. Vi var blitt en generasjon av voksende egoister.
Vi nøyde oss ikke med å bo i påbygde hytter, bittersmå leiligheter eller hus. Vi trengte større plass, bedre boliger. Ikke skulle vi bli lavtlønnede arbeidere som til stadighet måtte snu på krona heller. Vi ville mer. Våre barn skulle ikke behøve å se lengselsfullt etter de som hadde råd til ny sykkel eller merkeklær. De skulle ikke måtte dele rom på 6-7 kvm. med søster eller bror. Våre barn skulle ha det bedre. Altså i tråd med hva våre foreldre også tenkte da vi var små. Vi skulle ha mer luksus. Våre barn skulle få bli hva de lystet, få velge fritt fra øverste hylle! Alt dette var og er vi stolte av den dag i dag. For når alt kommer til alt så er det ikke mer enn riktig at hele folket skal ha rett på godene – ikke bare de rike, eller høyrefolk som vi kalte dem den gangen. For mange ble det nå også muligheter til å dra på ferie utenlands eller på hytta. Det var ikke lenger kun de aller rikeste som hadde tilgang på hytter og luksusferier, men også den mer jevne mann i gata. Men ikke alle. Slett ikke alle!
Det varte ikke lenge før også våre barn stod klare til å innta den politiske arena. Også i Arbeiderpartiet har våre barns generasjon nå inntatt plassene. Og hva har så endret seg med den generasjonen? Hva har vi fostret? Svaret er enkelt: Mer egoisme, flere krav. Dette gjelder ikke bare Arbeiderpartiet, men alle partier, og alle mennesker i samfunnet. Min egen generasjon holder fortsatt fast i tømmene – nå sammen med våre barn. Våre foreldre, de som slet som mest for oss sitter nå hjemme gamle, syke, ensomme og fortsatt ganske fattige. Noen av dem er så heldige at de har fått en plass på sykehjemmet eller i en eldrebolig, men bare de som er syke nok. Om de er redde for å være alene spiller ingen rolle. Er de friske nok til å holde seg noenlunde på bena, eller i alle fall klare nok i hodet til å være alene til hjemmesykepleieren kommer, så er det dessverre slik at de må klare seg selv. Du skjønner det var nemlig en ting de glemte å kjempe for: Det var seg selv.
Kanskje håpet de på at siden de hadde kjempet vår kamp ville vi kjempe deres? De tok feil. I alle fall delvis. Vi hadde jo nok med oss selv. Dessuten dukket dataalderen opp og vi ble så mye klokere, mer opplyste og mye mer selvsikre i vår lille egoistiske boble, at vi faktisk nesten glemte dem en stund. Men ikke helt. Vi ville jo helst ikke være nødt til å flytte sammen med våre foreldre igjen – vi hadde jo våre egne liv nå. Vi klarte å sørge for sykehjemsplasser til de aller sykeste, svakeste og mest trengende av dem. Noe enerom kunne det jo dessverre ikke bli snakk om. Dessuten; våre foreldre var da vant til å ha det litt trengt og det kunne vel være koselig å prate litt med den fremmede personen i senga ved siden av på det 10-14 kvm. store rommet som nå skulle være deres hjem resten av livet. Ikke før vi kom på at vi så smått selv begynte å nærme oss alderen for «siste stoppested» gikk det opp for oss at det kanskje ikke er så ønskelig å måtte bo redde og alene hjemme, eller dele rom med fremmede mennesker. Til og med å bli splittet fra vår kjære som vi har delt livet sammen med i mange år. Menn og kvinner kunne jo ikke bo på samme rom. Det skulle da jammen tatt seg ut! Nei, nå ser vi fakta og det haster! Derfor heter kampsaken i dag; Sykehjemsplass til alle som ønsker det! Det er èn hake ved det hele, og det er at nå er det våre geniale datariserte genier av noen barn som har tatt over for det meste, og dessverre - de ble akkurat som oss: Egoister! I alle fall en stor del av dem.
Det holder ikke bare å ha partiboka i orden for å få være med i storpolitikken lenger. Nei, om det heter AP, H, SP, KRF, V, FRP eller SV – så gjelder det samme. Akademiker må man være. Utdannelse gir klokskap. Jo høyere utdannelse, jo bedre er det. Og det forplanter seg nedover i rekkene. Helt til det generelle arbeidsliv. Ingen utdannelse – ingen jobb. Men det har gått lenger, mye lenger. Ikke bare har våre foreldre fostret en gjeng nyttige egoister, men de sitter nå som beste/oldeforeldre til en gjeng enda nyttigere og mer geniale egoister. De er rike mange av disse våre foreldres barne/oldebarn. Rike på penger, rike på makt – og de bruker den – på seg selv.
Nå skal det nemlig bygges ned igjen en del av det våre foreldre så hardt kjempet for. Med Arbeidernes partier i ryggen skal det bygges ned. Det fungerte ikke det velferdssamfunnet mine foreldre klarte å kjempe frem. For underveis i dataalderen var det en altfor stor del mennesker som ikke nådde opp til «eliteplassene». De gikk i stykker underveis. De gikk i stykker på så mange forskjellige måter. Noen gikk i stykker psykisk, de klarte ikke tilpasse seg den perfekte verden. Noen gikk i stykker somatisk. De ble rammet av en eller annen form for sykdom som ødela dem. Hvordan det skjedde er ikke viktig her. De gikk i stykker; thats that. De kan ikke brukes i den perfekte verden. Vi har ikke plass til slike der. Men så er det da det store problemet at mine foreldre jo faktisk klarte å kjempe frem rettigheter til disse nå «ubrukelige» individer, og det har vi jo rett og slett bare ikke råd til i dagens samfunn! Hvordan skal vi kunne ha råd til både å opprettholde disse hardt fremkjempede rettigheter, samtidig som vi skal kunne opprettholde et skyhøyt lønnsnivå for vår rimelig store«elitegruppe»? Dessuten finnes det folk der ute som jukser til seg rettigheter. Kanskje ikke så alt for mange, men sikkert fler enn vi kan godta. Og dagens fattige? Nei, dem har vi ikke råd til – oljen tar tross alt slutt engang, og dessuten må vi ha penger på bok så det er noe igjen til dagens «vellykkede» blir gamle. Derfor er det beste vi kan gjøre nå: Bygg ned igjen rettighetene!
Men hvordan skal vi gjøre det? Debatten har vandret frem og tilbake i lang tid. Mediene har mange forslag, den styrende makt plukker opp så godt de kan hva grasrota mener. Og grasrota i dag – ja det er mediene det. Også internett som Facebook og ikke minst Twitter da, og der ropes det jo som alle andre steder i media: Dette har vi ikke råd til! Selvfølgelig sier vi ikke det så veldig høyt, vi er da menneskelige må vite. Vi sier det slik: I vår tid er det plass til alle! Alle skal i arbeid, frisk eller syk! Om du kan eller ikke. Landet trenger deg! Er du syk? Spiller ingen rolle det, bare du kommer deg på jobb, skjønner du. Vi forstår at du sliter med livet og har det vanskelig. Kanskje synes du ikke det var så lett å måtte miste det brystet, eller havne i den rullestolen, eller bli fanget av den angsten eller eller eller... men du må jobbe skjønner du, for vi kan ikke tillate at du sitter der hjemme og koser deg, du må bidra! Om du kjenner ordentlig etter, vil du nok forstå at du egentlig ikke har det så ille – ikke sant? Vi har ikke råd til å fø på deg lenger skjønner du. Samtidig som vi uttaler slike ord, lurer det en liten djevel inni oss. Han forteller oss at om vi bare kutter ned på disse store fremkjempede goder, tvinger de «såkalte syke» i jobb; ja så enten holder de og blir som resten av oss, eller så holder de ikke – og da er vi jo antagelig kvitt dem for godt. I alle fall en god del. Det perfekte samfunn vil være ett skritt nærmere. Vi har jo sett at det virker i Sverige. Damen som ikke klarte mer, som valgte å forlate livet omgitt av papirer og brev om at hun ikke kunne innvilges sykemelding. Hun forlot livet med en liten hilsen til sine nærmeste skriblet ned i livets siste minutter: - Forlåt meg!
Vi har også en del gode eksempler på at det kan virke her i vårt eget lille land: Mannen i 40 årene som ikke klarte å bli til det forventede menneske. Han klarte ikke møte verden, men han klarte å møte toget. Med utstrakte armer tok han det imot der det kom susende mot ham. Det virket også på moren til 4 små. Hun klarte heller ikke å nå opp. De fant henne når de kom hjem. Hun hang der i trappen mellom etasjene. Unggutten som falt ut av samfunnet allerede på ungdomsskolen: De fant ham med sprøyten liggende ved sin side. Gutten som fortsatt gikk på ungdomskolen, men som ikke klarte å være med blant de beste: De fant ham hengende i treet i skogen. Den psykiatriske pasienten som tross alt fikk hjelp – som ikke virket: De fant ikke han, men de fant asken hans i skogen. Eller trebarnsfaren, han som hadde klusset litt med papirene for å klare å opprettholde standarden. De fant han også. Han drev i land på en strand.
Ja, løsningen er klar. Det er ganske enkelt ikke plass til alle i denne verden mer, og vi må bruke de metodene vi har – så skånsomt som mulig selvfølgelig, og uten at det rammer oss «vellykkede» for hardt! I ett av forslagene som nå skal legges frem for landets regjering, utarbeidet av en flokk «kloke hoder» heter det at også arbeidsgiverne skal bidra. Men her har en av E24's medarbeider allerede klart å finne et trøstende smutthull til en arbeidsgiver. Altså er smutthullene klare for bedriftene allerede før noe i det hele tatt er vedtatt. Se bare her: (Plukket fra twitter)

@Orjas Nå skal altså jeg som selvst. næringsdrivende risikere å måtte betale 20% i inntil 10 måneder? Det frister ikke til å ansette folk.
@DrosjeKusk Nei, jeg ser det. Men til gjengjeld blir arbeidsgiverperioden kuttet til ti dager. Hjelper ikke det litt?
@DrosjeKusk Dessuten er det kun hvis folk er 100 prosent sykmeldt du må betale 20 prosent. Så få dem til å jobbe en vakt i uka, så er det ok.
@Orjas Jo, det hjelper litt. Men det svir desto mer å lønne de 100% syke. Og som alle vet så er vi alle litt syke i drosjenæringa ..

Ingen kommentarer på disse twittene fra meg. De taler for seg selv.

Det jeg i grunn undrer på er; Hvor skal dette ende? Hva vil neste generasjon arve fra sine? Hva vil til slutt skje med denne verden? Kommer det i det hele tatt til å bli plass til «skolelysene som aldri ble tent»? Vil vi få et sorteringssamfunn som vi knapt har evne til å tenke oss i dag?
Vil teknologien etterhvert sørge for at vi kan «forhåndsbestille» våre barn slik at vi er sikre på at de er utstyrt med de «riktige» genene?
Det vil nok enda ta noen generasjoner før vi kommer så langt. Men jeg frykter faktisk for at det er dit vi er på vei. Så la oss ta oss tid til å stoppe opp et aldri så lite sekund! La oss sende noen tanker tilbake til våre forfedre som startet denne kampen om velferd for oss alle. En verden med rom for alle!Min hardt arbeidende pappa er ikke lenger til stede på denne jord. Han kan ikke se hva hans elskede barn og parti har gjort med arven. Men min mamma er fremdeles blant oss. Hun gjør i dag, i en alder av 78 år, det vi burde ha gjort. Hun reiser ut og tar seg av de gamle. Hun kjører tur med dem, besøker dem og sørger for at de fortsatt kan føle seg verdsatt i dette iskalde samfunnet vi nå går mot. Men hun er skuffet. Skuffet over at vi ikke forvaltet arven bedre. Det slit de la ned for vår skyld, landet med hjerte og plass til alle skulle ikke vare evig.
Tilgi oss mamma og pappa! Tilgi at vi ikke forstod. Dere skånet oss for nøden, dere slet i taushet og vi barna merket bare gleden. Vi ble så utakknemlige og egoistiske som bare bortskjemte barn kan bli, og vi gav det videre til våre barn.
Tilgi oss kjære mamma og pappa for at vi i vår egoisme ikke klarer å se lenger enn vår egen nese. Vi lærte oss ordene: medmenneskelighet, nestekjærlighet, samhold, takknemlighet, sparsomhet, sosialdemokrati. Men vi miste innholdet av ordene et sted på vegen.
Dette er noe vi nå selv må ta konsekvensene av både i fremtidige og nåværende generasjoner. I vårt samfunn har vi nå samlet alle «trengende» under ett tak: NAV. La oss håpe og be om at det nye slagordet ikke blir: NAV tar liv.