Fandens sendebud?

Annonsen med «Hus til leie» og ordene: «Huseier har selv bodd i huset» tiltrakk den unge alenemorens øyne. Til en pris det var mulig å klare på en middels god inntekt, smilte lykken endelig til den lille familien. Et gammelt, nedslitt hus som hadde stått der i allslags vær og vind i flere hundre år, skulle endelig bli dere hjem – ikke eiet men leiet. At huset var nedslitt, litt skakt både ute og inne kunne tåles. Verre var det med hullet i veggen i dusjen, hva som kunne komme ut av det ville den unge moren helst ikke tenke på.
Det gamle huset var langt, med inngang på hver side. I midten befant seg en liten stue og et gammelt kjøkken – men det hadde sjel huset – mer enn ønskelig skal det vise seg senere.

Han var grei huseieren, han var ikke uten forståelse for at det var «kjipt» å flytte inn i møkkete hus. Forrige leietager hadde nemlig flyttet litt raskt og helt glemt å vaske etter seg. At mannen lenge hadde forsøkt å selge huset – uten hell, gjorde jo også sitt til at kingelvev og møkk raskt gjorde et heller labert inntrykk. Derfor slo mannen raskt fast at 500 kr skulle han raust slå av på første husleie, om den unge moren selv «vasket seg inn». Ikke mye kanskje, men for en som ikke har overflod av penger, kommer ortaket: «Alle monnen drar» til sin rett.

 Det gamle kjøkkenet hvor dørene ikke ville henge på enkelte steder skulle utbedres, og her tok den «hyggelige» huseieren selv grep. Med litt omkalfatring hvor bla. stekeovn, etter alenemors ønske, ble flyttet vekk fra springvann for sikkerhetens skyld, tok det bitte litt nyere kjøkkenet etterhvert en brukbar form.
Møbler kom på plass, bilder og lamper kom på veggen og det som ikke ikke skulle pakkes ut ble som i de fleste andre hjem plassert på den relativt store boden, med glissende vegger og lugubert gammelt stengulv.
Det gamle huset hadde også to store fine soverom. Litt verre var det kanskje at rommene som så ut til å være malt opp i fylla ikke så spesielt innbydende ut. Dørhåntak, stikkontakter, vegger og gulv – ja alt så ut til å ha fått maling kastet på seg i en heller spesiell rus. Med div. verktøy, maling og kost «gikk den unge moren på». Rommene fikk nå et nytt og koselig preg. Ja, med full velsignelse av huseier selvfølgelig. Helt i orden for han så lenge hun selv betalte for gildet og jobben.
Dagliglivet begynte å ta form for den unge moren, barnet og den lille hunden deres i den nordligste av Norges «sørlandsbyer» – Holmestrand.

Det varte ikke lenge før den unge moren og hennes barn fikk en helt annen litt uventet opplevelse i sitt nye hjem. Det krislet og kraslet i veggene, og stadige dunk dukket opp både her og der i huset. Det kunne ikke være naboen på den lille hybelen, for der var det ingen som bodde for tiden. Ei heller i huset på nedsiden. Det var nemlig halvt ramlet ned og store deler av innholdet lå stablet rett over gaten, på den lille plassen hvor en samling av søplekasser var plassert.
Det føltes uhyggelig for den lille å gå til ro for natten og mor måtte stadig nynne gode toner så søvnen kunne komme. Ved siden av henne kompangnerte den lille hunden med snå knurr og flerr ut i luften. Slik fortsatte det i dager og uker.Den eneste som nå helt stortrivdes var den lille hunden. For aldri hadde matinntaket vært større på den lille tølperen, en riktig storspiser hadde den blitt!
En rar vond lukt begynte å bre seg i huset, og mor begynte sin jakt på «arnestedet». Og der, bak bokhyllen i stuen fant hun årsaken! En inntørket rest av en svær feit død rotte og en haug hundefor!
Mor henvendte seg til huseier og la frem problemet. -»Ikke noe problem», sa mannen og overrakte moren en pakke pulver med rottegift. Mor hadde ikke særlig lyst til ha huset strødd med det farlige pulveret, men la likevel ut noen doser her og der hvor hun følte seg trygg på at barnet eller hunden ikke kunne komme til. Men til tross for giften fortsatte familien rotte å formere seg. De fant seg godt til rette med menneskene, og tok seg stadig tid til å hilse på i egen høy person før de pilte hjem til sin egen del av huset. Leieboerne i dusjhullet begynte også å føle seg trygge på sine nye «samboere». Det ble en kamp om hvem som hadde størst rett på dusjen og hvem som måtte forbli i hullet! Mor begynte å kjenne på uhyggen i huset nå. Det var ikke bare koselig her mer.
Men hvor skulle hun eller bo? Penger grodde ikke på trær, særlig ikke etter at strømregninger høye som hus hadde begynt å ramle inn. Stadige strømregniger på over 5000 kr – dette kunne ikke stemme! Den unge moren vred hodet i fortvilelse og forsøkte å tenke hva hun gjorde så feil. Ingen varmovner på, og komfyren virket nesten ikke mer etter at kjøkkenet var blitt litt renovert. Det var også det blitt et problem; ny komfyr bare måtte snart skaffes. Noen ganger glødet det så vidt litt i platene og andre ganger virket den ikke i det hele tatt. Mor slet med tankene på hvordan hun skulle få råd til alt sammen, hvordan kunne hun være så uheldig?
Etter noen samtaler med strømselskap og andre «vitere» viste det seg at komfyren til mor ikke var ødelagt, men at huseiers «elektrikkervenn» som hadde lagt opp ny strømkontakt hadde koblet feil. Det var grunnen til de store strømregningene! Den unge moren ble heller ikke lite paff da hun også fikk vite at hun kunne takke sin skaper for at de fortsatt var hele og i live, for hadde en av dem på et tidspunkt f.eks. kommet i kontakt med vann og komfyren samtidig, hadde de nok kunnet regne med å «ligge under torva» nå.
Nå ble mor sint, og tok øyeblikkelig kontakt med huseier. Den «hyggelige» huseieren beklaget selvfølgelig den leie hendelsen, og skulle øyeblikkelig kontakte sin venn som snart var utlært fagmann og få han til å reparere skaden igjen. I tillegg skulle han ettergi kr. Xxxxx ,- som tilsvarte 3 måneders husleie. Dette for å kompansere for de uhyggelig store strømregningene, og kanskje litt for tort og svie. Den unge moren godtok den muntlige avtalen, for han var jo til å stole på - eller var han?

Det varte og det rakk, men noen elektrikkersvenn dukket ikke opp. Til slutt måtte den unge moren selv ordne opp i elendigheta, også denne gang på egen regning.
En kveld etter at barnet hadde sovnet, satt mor å dormet foran tv'n i stua. Hun våknet til ved middnatt med en veldig ekkel følelse av at noe var galt, fryktelig galt.
Etter å ha dormet noen timer, måtte hun som ganske vanlig er en tur på toalettet, og der møtte henne et syn som satte henne litt ut av spill.
Hadde det lille barnet gått i søvne? Spøkte det her? Der, på badegulvet lå alt skittentøyet hennes dratt ut fra vaskerommet på innsiden av badet. Av en eller annen grunn klarte ikke mor å få seg til å berøre tøyet sitt. Her var det noe som slettes ikke stemte.
Mor tok seg en runde i huset og sjekket at alt annet var som det skulle. Både dører og vinduer var låst, og lillebarnet lå og sov søtt i sin seng som før.
Mor følte seg lettere nervøs og tok en telefon til sin mor og fortalte det rare som var hendt. Hun fortalte også at hun av en eller annen grunn ikke fikk seg til å flytte tøyet tilbake til vaskerommet. Etter en beroligende samtale med sin mor ble beslutningen tatt. Tøyet måtte på plass igjen der det hørte hjemme. Det var nok lillebarnet som hadde tatt seg en runde og «ryddet» litt mens mor duppet av. Det var den eneste mulige forklaring – eller var det?

Den unge moren fattet mot og gikk på ny inn på badet. I det hun skulle til å samle sammen tøyet kom det en bevegelse under lakenet på toppen. Med «hjerte i halsen» returnerte hun tilbake til stuen i en fart, grep telefonen og ringte nå til barnets far som bodde ikke så mange gatene unna.
Få minutter senere var hjelpen i form av barnets far på plass, og skulle få has på «udyret». Han gikk resolutt inn på badet løftet opp lakenet og en sko kom til syne. Etterhvert som tøyet ble fjernet dukket det jammen opp en hel mann! Den unge moren fikk fullstendig «hetta» og sprang øyeblikkelig ut av huset, tett fulgt av en omtåket, pilleruset, søvnig fremmed mann.
politiet ankom stedet og det viste seg at den frimodige gjesten hadde egen nøkkel til boligen, mottatt av en tidligere leieboer. Han hadde «bodd» på boden store deler av ettermiddagen og kvelden. Der hadde han inntatt sitt måltid med gatekjøkkenmat og ellers brukt tiden til gjennomgå alle de spennende sakene som var lagret der. Når det ble leggetid tok han ganske enkelt med seg en jernstang – tilfelle overraskelser – en cd-spilleren og diverse andre saker han hadde funnet i eksene på boden, lagde seg et «rede» av familiens skittentøy og sovnet godt på badegulvet.

Alt inntrengeren hadde tatt på ble rått og brutalt kastet i et forsøk fra den unge moren på å få saken ut av hode, men det var ikke lett.

 Moren møtte som vitne i rettsaken og både ett og to øyne ble nok litt fuktige når hun til tross for hva hun hadde gjennomgått faktisk klarte å tale tiltaltes sak med disse ord: « Om en person er så ille stillt at han må bo, spise og drikke på en gammel glissen bod med steingulv sammen med «muterte» edderkopper og andre krypdyr, da er det ikke straff han trenger, men hjelp».

Om det ble straff eller hjelp på inntrengeren vites ikke, men tid tok det iallefall. Om det var for å vise sin takknemmelighet til sin uventede «forsvarer» eller ren tilfeldighet at vedkommende inntrenger nå nesten dagelig var å se spaserende forbi det gamle huset, nå riktignok med litt flaue øyekast og en gang en liten kommentar til den unge moren om at: «Det går bedre med meg nå», vites heller ikke. Den unge moren følte seg ikke lenger trygg. Hun måtte vekk.
Etter en stund fikk den lille familen en ny, liten men lys og trivelig leilighet og flyttet fra det som nå var blitt det uhyggelige gamle huset. En skulle tro at den vonde historien sluttet her, men det gjør den dessverre ikke. Huseier likte slett ikke at huset igjen skulle miste sin leieboer og inntektene utebli.

DEL 2

Huset ble igjen lagt utfor salg, og i annonsen var det skrytebilder av fine nyoppussede soverom, på en ung mors egen regning, og i teksten stod igjen å lese: «Huseier har selv bodd i huset».
I månedene som gikk hadde den finulige huseier andre planer om hvordan han kunne finansiere sin «sparekonto».
Selv om innbrudd, rotter, og alskens rare lyder hadde satt et så stort spor i den unge alenemoren at hun ikke lenger klarte å tilbringe natten i sin seng på soverommet, men sov hver natt på sofaen i stuen hvor hun hadde oversikt over hele den lille leiligheten, følte hun at hun begynte å få tak på livet sitt igjen. Hun tok feil. Hun skulle ikke slippe fri enda.

Brevet fra den «hyggelige» huseieren kom via hans advokat:
Ikke tilfredstillende vasking av vinduer kr. 800,-
Bortkjøring av søppel kr.xxx
Utelatt betalt husleie for 3 måneder kr. Xxxx

Den unge enslige moren ble fortvilet. Hva nå? Hva var dette?

Ikke vaskede vinduer?
Hun hadde vasket vinduer! Men det var da ikke hennes skyld om de hadde blitt møkkede igjen i løpet av tiden som nå hadde gått fra hun flyttet? Og dessuten var det da merkelig at en vindusvask uansett grunn skulle ha en verdi på kr 800,- når verdien av å vaske seg inn i hele huset kun var kr 500,-?

Bortkjøring av søppel?
Ja hun hadde riktignok plassert en siste sekk søppel sammen med alt det andre rotet ved siden av søppelkassene på den lille plassen over gaten. Men verken hagegruppen eller noe av det andre ruvende greiene som stod der hadde da noen gang tilhørt henne!

Manglende innbetaling av 3 måneders husleie?
Det var jo husleien han så storsindig ettergav pga. den feilkoblede strikkontakten som førte til de enorme strømregningene, og som hadde utsatt både henne og barnet for fare.
Gjaldt ikke den muntlige avtalen mer? Nei, det gjorde den ikke, avgjorde den tidligere så hyggelige huseier.
At hun hadde måttet finne seg i innbrudd fordi huseier ikke anså det nødvendig å skifte låser etter at nøkler var kommet på avveie, betydde heller ingenting. Det eneste som nå betydde noe for huseier var å melke den unge moren for mest mulig penger.
Den unge enslige moren falt nå sammen. Hun klarte ikke mer. Hun ble sykemeldt fra jobben sin og fikk problemer med å takle alt sammen. Hun klarte heller ikke å forteller de rundt seg om hva som var skjedd. Hun følte seg trykt opp mot veggen, fikk en stygg depresjon. Hun klarte ikke å ta igjen med de problemer huseier nå skaper for henne – hun hadde jo ingen skriftelige bevis på noe, bortsett fra nøkkelen som innbruddstyven hadde på seg, den ligger hos politiet.

 Hun har heller ikke pengene som den «hyggelige» huseier krever henne for.
Verden går nå helt i «ball» for den unge moren og hun føler skam. En skam hun ikke har grunn til å føle, men som likevel er der. Hun ser ingen utvei og klarer ikke gjøre noe med saken. Brevet fra advokaten blir lagt bort. Hun verken kan, eller vil betale de pengen – det er ikke rett.

 Den unge moren har nå stukket hodet i sanden fordi hun ikke vet hvordan hun skal løse dette problemet. Men huseieren har overhode ikke til hensikt å gi seg. 
Det er nå over 2 år siden den unge moren og hennes barn bodde i det forferdelige huset, og mye har skjedd på den tiden – men ikke av det gode.
Den unge moren er fremdeles sykemeldt, sover fremdeles på sofaen i stuen, og fant det etterhvert fornuftig å la barnet få bo hos sin far i en periode – til hun kommer seg litt mer på bena. Angsten er der, depresjonen er der, pengemangel fordi hun ikke lenger er i daglig jobb og kan trå til med litt ekstra innsats når det kniper.
Det som skulle bli en glede er nå blitt et mareritt for den unge moren. Livet er snudd på hode, og den tidligere så hyggelige huseier henger på.
Nylig ramlet et nytt brev ned i postkassen til den unge moren. Denne gang fra innkassoselskapet, og kravet fra huseier lyder nå sint på kr. 18.300,-.
Boblen sprakk da for den unge moren, og hun fortalte meg sin historie, som jeg har gjenfortalt den her.

 Til deg huseier vil jeg stille noen spørsmål:

1.  Hvordan kan du sove om natten?
2. Teller du penger eller sauer på vei inn i søvnen?
3. Smaker den maten som unge fortvilede mennesker må betale for deg godt?
4. Har du noen gang smakt på ordet; «god samvittighet»?
5. Kjenner du til ordene ærlighet og ære, og vet du hva innholdet av dem innebærer?
6. Hvordan føles det å «suge» livsgnisten ut av et ungt menneske?
7. Er du stolt ved tanken på at du «slår de som er mindre enn deg»?
8. Hvordan føles det å ikke være verd sitt ord – særlig du som er med i byens besteborgerskap?
9. Hvem føler du er du egentlig at du er, en reddende engel eller djevelens sendebud?

Jeg oppfordrer deg herved til å «gå inn i deg selv» og tenke deg to ganger om!

 Huset er solgt.