Nestekjærlighet?

Det skrives så mye, og menes enda mer om «livsstilssykdommen» angst og andre psykiske sykdommer. Vi er mange som har en mening om «fenomenet». Både forslagene og opplevelsene er mange på hvordan vi – noen, med enkle grep og andre med litt mer anstrengelse kan gjenopprette en såkaldt normal tilværelse. Angst ja, hva er nå egentlig det da? Joda, vi har jo alle opplevd å befinne oss i en angsfull situasjon en og annen gang i livet. Vi vet da hva vi snakker om. Vi forstår jo hva det handler om – eller gjør vi?

For få dager siden var jeg øyevitne i nærbutikken hvor en eldre dame satt på utsiden av kassene og gråt sine modige tårer. Innenfor kassene stod handlevogna hennes alene – halvfull av varer hun hadde kommet for å kjøpe. Selv stod jeg med ryggen delvis til henne og pakket ned mine egne varer. Jeg kunne ikke unngå å høre hennes såre hikst da hun beklaget seg til den omsorgsfulle kassadamen som forlot kassen sin til fordel for den forvilede gamle damen. - Jeg visste ikke at det skulle være så mange her i dag, gråt damen. -Jeg visste ikke at det skulle være kø, og jeg kan ikke bare stå der i køen! -Jeg kan heller ikke bare gå fra varene mine gråt hun fortvilet, samtidig som hun forsøkte å kamuflere sitt forgråtte ansikt for mer eller mindre nyskjerrige personer. Kassadamen strøk den henne ømt over ryggen og beklaget på det sterkeste at enkelte dager var det bare slik det var i en butikk, men de skulle selvfølgelig hjelpe hjenne så godt det lot seg gjøre. Hva som videre skjedde vet jeg ikke, for jeg var nå klar med mine saker og forlot butikken uten å tilby min hjelp. Inni meg sved min dårlige samvittighet fordi jeg bare gikk, nettopp fordi jeg så inderlig vel vet hvordan den damen hadde det. Fordi jeg har vært der. Fordi jeg til tider er der.

Vi opplevde i sin tid å ha en statsminister som mer eller mindre ufrivillig klarte å sette ordet psykiske lidelser på dagsordenen. Løfte ordet opp av gjørma og skammen, til stor hjelp for alle som var rammet av den skjulte sykdom. Dette gjorde han på den brutale måten at han selv fikk et hardt møte med «veggen», som vi populært kaller det. Og kunne vår egen statsminister blottlegge sin egen ufullkommenhet, ja da var det håp for menigmann også. Psykiske problemer skulle ikke lenger forbindes med skam for de som var rammet. Etter en tids rekreasjon på hytta i ro og fred, vekk fra dagliglivets krav og mas, press og forventninger klarte vår daværende statsminister heldigvis å komme sterkere tilbake. Ikke minst med god hjelp av en forståelsesfull hustru, gode venner og kanskje en psykolog. Det vites ikke av meg. Men som «fugl Fønix» klarte mannen å reise seg fra «asken», og sakte men sikkert kom han tilbake til stor glede for hele folket. Han viste alle som var rammet av angst og depresjonsdyret at det var mulig å reise seg igjen.

Var det i det øyeblikket vi forstod at psykiske problemer ikke nødvendigvis var det samme som å være riv ruskende gal?

Var det da vi ble så forståelsesfulle og plutselig forstod at det å være rammet av angst og depresjon ikke bare var en selvforskyldt skam, men en sykdom som kan ramme på akkurat samme vis som alle andre sykdommer gjør? En sykdom som ikke nødvendigvis gjør forskjell på «høy og lav» i samfunnet? Eller sykdom? Var det egentlig slik vi klarte å se på det?

Var det da løsningene ble så enkle og meningene så mange om hvordan vi bare "slik og sånn" kommer oss ut av uføre?
Vel var det kanskje heltemodig av vår daværende statsminister å våge å sette saken på dagsorden, men var det bare til glede for alle som til daglig må sloss med angstutyske? Jeg tror ikke det. «Livsstilsykdom» ble det nye begrepet på angstdyret, og alle de andre «dyrene» innenfor kategorien.

Hm.. Jeg kjenner jeg blir aldri så lite opprørt bare av å høre utrykket: Livsstilsykdom. I mine ører så ligger det klart i uttrykket at dette er noe du lett kan forandre og ikke minst takke deg selv for å ha havnet opp i. Det er du selv som velger din livsstil, og med andre ord er det du selv som må endre din livsstil – om du da ønsker å komme fri. Ja, tenker jeg - og mange med meg. Hadde det bare vært så enkelt du...

I min enkle hjerne er jeg selv av den oppfatning at ingen som ikke har befunnet seg ordentlig i de forskjellige situasjonene vet helt hva vi snakker om når vi så enkelt finner frem til løsninger. Selv ikke psykologer eller psykiatere vet egentlig hvordan det er å leve bak «helvetes porter». Jada, det handler om redsel, om traumer, tvangstanker, om kicks osv. Og vi kan mene så mye om det, mene det godt til og med, men vi kan ikke vite! Ikke om vi ikke har vært der, og selv da kan vi ikke bestandig vite. Angst er individuellt om enn med enkelte likhetstegn. Mye kan vi trene oss opp til å overleve, men angsten i seg selv forsvinner ikke før den selv vil – om den vil. Det usympatiske nervesystemet inni oss bestemmer den delen. Og med det mener jeg det nervesystemet som ikke hører på fornuften, men på fantasien – og fantasien, den vinner alltid.

Vi kan trene sammen; kognitiv gruppeterapi, stor positiv effekt påstår noen. Jeg skal ikke protestere på andres vegne, men om jeg mener at jeg er en person som ikke kan slippe taket og kjenne på roen fordi da skjer det «katastrofer» på både det ene og andre planet, ja så kan jeg godt gå i kognitiv terpi og lære og tenke at: - Det er banalt at mine tanker kan påvirkes til å holde ulykker og katastrofer unna. Jeg forstår jo det. Jeg vet også at jeg kan ikke redde verden alene. Ingen er så dumme at de tror de kan det!
Likevel. Vi kan lære alt det der, si det, mene det, tenke det og til slutt gå ut av terapien med - utad- hevet hode, utslitt etter og ha vreng og vridd på tankesett, selvinnsikt og ikke minst fornuften i ukesvis, månedsvis, årevis – for bare å konstatere vel hjemme i «tryggheten» igjen at; om jeg slapper av så skjer det både katastofer og ulykker.

Men en ting har vi lært; Vi holder det heretter mest mulig for oss selv. Men hvorfor gjør vi det? Jo, det gjør vi fordi vi også opplevde noe annet underveis. Vi kjente at vi ettersom tiden gikk og vi ikke klarte å komme ut av vårt lille helvete så ble vi sett på som «noe rart». Nesten uansett når vi slo på tv, radio, åpnet avisen, logget på «nettprat», traff på «morsomme venner», møtte vi det samme «hylekoret» og bedreviterne over alt! "Norge har ikke råd til flere snyltere nå! De bidrar ikke! De får for mye penger! Det er for lettvindt for folk med livsstilssykdommer! Vi må stramme inn! Folk må ta seg sammen! Osv." Anklagene er og var mange, og de som aldri hadde vært der ropte kanskje høyest av alle. Det mest oppsiktsvekkende av alt synes jeg er at det hele tiden synes å være de mest ressurssterke, de mest vellykkede, de med mest penger her i landet som er aller mest opptatt av å stramme inn livreima på de som har minst - de som sliter mest med livet og som kanskje gir aller mest av seg selv for faktisk å klare å yte noe som helst. Om de har ytt i aldri så mange år før sykdommen satt en stopper, så ser ikke det ut til å telle nevneverdig. «Du yter ikke noe mer nå – da er det det som betyr noe for meg»! «Jeg har ikke verken vilje eller råd til å sponse ditt liv»!
Slik lyder ropene, slik buldrer det i ørene på folk som er rammet – ikke bare av psykiske lidelser men av «eksistensødeleggende» sykdommer på alle plan.

Vi klarte ikke se mer på tv, høre mer på radio, lytte mer til de «såkaldte morssomme vitsene» til våre venner om hvor smarte vi var som klarte å lure til oss her i verden. Vi orket ikke lenger logge inn på nettet for koselige samtaler. Vi forlot store deler av den ytre verden. Den virkelige verden, den farlige verden. Vi holdt oss for oss selv – igjen. Vi gav opp, godt hjulpet av alle samfunns- og bedrevitere.

Vi dømmer så lett vi mennesker. Vi tror det skjelden det om oss selv, men om vi våger å ta skrittet inn i vår egen sjel så tror jeg nok vi kan innrømme det alle sammen. Har vi ikke alle kommentert eller tenkt våre mindre pene tanker om; hun som nærmest hopper avgårde i forrykende fart, med overvåkent blikk omtrent som en overspent høne i høsegården? Eller han som går så rart og hopper for annethvert skritt han tar? Han som svinger utenom alle kumlokkene? Hun som du aldri kan se øynene på fordi hun bare stirrer ned i bakken? Hun som bare ser dumt på deg om du hilser? Han som skravler ustanselig med seg selv, der han går helt alene? Vi kan dra det ene eksempelet etter det andre. Vi har kommentert dem, vi har sett dem og vi har i vårt stille sinn dømt dem. V har ikke vært i deres sted, likevel våger vi å kalle dem både det ene og det andre og klandre dem for ikke å bidra til felleskapet.

For å gå tilbake til hendelsen med den forgråtte eldre damen på butikken, så endte ikke hele historien ved at jeg forlot butikken med min dårlige samvittihet for å ikke ha tibudt min hjelp. Verken den damen eller jeg er alene om å ha slike vanskelige opplevelser på butikker, eller andre steder for den saks skyld. Det er det som videre hendte jeg virkelig ble skikkelig oppbrakt over, for vel ute på parkeringsplassen ble jeg passert av en kvinne, hennes mor og hennes 10-12 års gamle datter. Datteren spurte sin mor: -Mamma, hvorfor gråt den damen så fælt? Nei, svarte moren hun hadde det ikke riktig godt skjønner du – hun var redd. I det øyeblikk hun hadde svart sin datter, snudde hun seg til sin mor og sa de forløsende og fordømmende ordene: - Hun er faen ikke riktig klok den kjerringa!

Ja, slik er vi mennesker. Slik er vi prektige vellykkede omsorgsfulle mennesker!
Slik er vi mennesker, og vi gir det videre til neste generasjon – dessverre.